Da har man kommet så langt som 10 uker, og det er enda iallfall 2 uker igjen før vi tenker å fortelle nyheten.
Jeg skal en snartur til fastlegen i dag, for vurdering av sykemelding og medisinering mot kvalmen.
Jeg hadde et håp om at jeg slapp unna den verste kvalmen denne gang, men neida. Jeg er nesten verre enn jeg noen gang har vært! Kvalmen i seg selv er ikke det verste, det er all oppkastet. Det sliter ut kroppen så til de grader! Det lille jeg får i meg, kommer kjapt i retur. Så jeg går rundt i halvsvima og fungerer så absolutt ikke på noen områder!
Sjefen er ikke veldig fornøyd med det, men akkurat dette har vi vært igjennom før da jeg fikk prolapsen. Godt for han at det ikke er hans kropp som får gjennomgå!
Et lyspunkt i alt dette, er at de kommende storesøsknene nå veit at mamma har en liten baby i magen. Og med en 6 åring som har adhd, med et sinne og en fysikk jeg sliter med å kontrollere, har det skjedd noe helt utrolig! Jenta har blitt veldig forsiktig, og istedefor å bli fysisk ovenfor meg, går hun heller på rommet for å roe seg ned.
Det er nemlig veldig viktig å passe på babyen allerede! For hun skal jo bli storesøster igjen! For en forandring!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar